Fra Pamplona hadde vi beregnet å gå til en by som heter Puenta la Reina (Dronningens bro) en strekning på ca 20 km.

Vi hadde bestemt oss for å starte vandringen tidlig om morgenen for å unngå den verste varmen utover dagen. Nå var det bare å finne den første gule pila. De gule pilene skulle være våre veivisere hele veien til Santiago. De sto malt på stolper, trær, hushjørner, i gata og ellers overalt hvor det var nødvendig for vandreren å finne veien. Vi starter kl 0630 med en nybegynnertabbe. Ikke hadde vi spist eller drukket noe som helst før vi startet. Og ikke sørget vi med å ha med vann og noe å spise på underveis. Det var mandag så alt av butikker var stengt. Slik var det i Spania på den tiden. Vann i store mengder er viktig når man skal utsette seg for store anstrengelser over lengre tid i slik varme. Vi fikk en bratt lærekurve. Vi var ikke de eneste som gjorde samme tabben. Det var skiftende terreng og underlag på turen.

Snart kom vi opp mot tilgivelsens høyde , (Alto de perdon ) hvor det var montert opp et pilegrimsfølge med mennesker og dyr laget i stål med en patina av rustbelegg. Utenfor en liten landsby treffer vi en kar som sitter og koser seg med en matbit. Det viser seg at han er en tysk pilegrim. Han skjønner at vi ikke har noe å spise så han deler med oss det han har. Det er det man forbinder med å være på pilegrimsvandring. Man deler med hverandre!! Vi passerer et par små landsbyer før vi når dagens mål. I den ene landsbyen er det en bar hvor vi får vi kjøpt en bagett før vi entrer Puenta la Reina. Da er klokka blitt 1430.

Vi fant fram til et herberge hvor det var et par ledige køyer. Det var et åttemannsrom. Her ble vi kjent med to pilegrimer som hadde kommet helt fra Australia. Det var far 74 år og datter 45 år. Faren fortalte oss at han hadde kommet litt i krangel med en tysker om hvem som skulle ha underkøya. Men som han sa tilslutt: «I did not mention the war.». De var gamle nok til å ha opplevd å stå på hver sin side i 2. verdenskrig. Heretter omtalte vi han som: I didn`t mention the war. Pilegrimsånden er nok ikke helt på stell bestandig. Det er jo ment å være en tilgivelsens vandring. Det er ganske hyggelig å være på herberger, man treffer mange kloke og reflekterte mennesker fra mange forskjellige land. Men som har vandringen felles. Mange forteller om hvorfor de er nettopp på denne veien. Det kan være ting i livet som kan ha vært vanskelig og som man kanskje kan få klarert ut noe av gjennom å slite seg litt ut hver dag. Mange går alene og får mye tid til å tenke og meditere. Kommunikasjonen med omverdenen og hjemmet var svært begrenset den gangen. Noen hadde mobiltelefon som kun ble brukt i nødsfall pga veldig høy pris. For å sjekke hva som foregikk i verden måtte man måtte oppsøke såkalte internettkafeer underveis. Der kunne man logge seg på få se nyheter fra omverdenen. I Puenta la Reina møtes fire pilegrimsveier fra Frankrike og Nordeuropa, og smelter sammen til det som vi i dag kaller for Camino Frances som fører oss videre til Santiago de Compostela eller kanskje til og med til Cabo Finisterre

 Å sove på åttemannsrom med fremmende er ikke alltid optimalt. Det blir liksom litt for privat, det er bedre med større rom med mange køyer hvor man liksom bare blir en liten brikke.  Men vi sov greit der.

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *