17. dags vandring

                            Fra Rabanal del Camino til Molinaseca ca 25 km

I dag fikk vi frokost på refugiet, en pangstart på ferden videre. Dette refugiet kan anbefales. Ut i løypa kl 0700. Ferden går videre oppover i det vakreste landskapet på hele turen ifølge Laila. Vi skal opp til 1504 moh som er det høyeste punktet på Camino Frances. Etter ca 6 km passerer vi Foncebadon som i tidligere tider var en viktig stasjon for pilegrimer som var på vei over fjellet. Nå var den nærmest for en spøkelsesby å regne. Forfalne bygninger overalt.  

Etter et par timers gange kommer vi til Cruz de Ferro. Her står det en høy stolpe med et kors på toppen. Rundt stolpen har det samlet seg opp en anselig haug med steiner som pilegrimer hadde lagt fra seg som en symbolsk handling for å legge fra seg synder og sorger. Mange hadde også skrevet brev som ble plassert oppe på steinhaugen. Vi hadde også tatt med oss en stein som vi la i haugen sammen med tusenvis av andre. Kanskje kunne det skje under, hvem vet. Videre gikk veien over berg og dal og nydelig grønnkledte åser. Vi passerer Manjarin som viser seg å være en forlatt landsby. Her er det mulig å få et stempel i pilegrimspasset fra en som livnærer seg på å serve pilegrimene med kaffe og et og annet.                                                                             I dag har Laila virkelig fått opp dampen. Ikke vondt noen steder. Jeg hadde mitt svare strev med å holde følge. Caminovandring er helsebringende både for kropp og sjel. Neste lille landsby er El Acebo. Også ganske forfallen. Men i det minste en mulighet for å få noe å spise. Målet for dagen er Molinaseca. Men før vi kommer dit passerer vi enda en landsby Riego de Ambros. Her har de begynt å restaurere noen hus. Antagelig fordi pilegrimstrafikken har begynt å øke, så det er mulig å spe på inntektene med overnatting og også servering. Vi har i dag gått ca 900 høydemeter nedover idet vi ankommer Molinaseca.

Det er tydelig å merke at varmen har økt i takt med antall høydemeter vi har gått nedover. Derfor smakte det særlig godt med en øl i første bar. Slitne og lenge siden vi hadde spist ble det fort en litt oppløftet stemning etter en øl. Vi hadde 500 m igjen til vår overnatting så Laila bestemte seg for å gå barbeint den siste biten til stor munterhet. I natt skal vi ligge i  telt. Refugiet har satt opp store telt i hagen. Vi skal dele teltet med Juan fra Barcelona og Ricardo fra Brasil, to unge menn som vi har hatt god kontakt med underveis. Vi fryktet litt at vi måtte dele telt med « snorkeren fra Madrid» men heldigvis så fant han en annen refugio. Det skal sies at teltet lå i en litt skråbakke, så Laila som lå nederst fikk det litt trangt i løpet av natta.