Kategori: Ukategorisert

16. dags vandring

                            Fra Astorga til Rabanal del Camino ca 20 km

Nå bærer det oppover i høyere områder idet vi nærmer oss fjellene Montes de Leon. Det er et storslått landskap som møter oss på vår vei mot Rabanal. I dag går vandringen ganske lett selv om det går oppover hele veien. Det er tydelig at 16 dager med vandring på 20-30 km hver dag gjør at benmuskulaturen blir sterkere og at noen kilo har forduftet fra kroppen. Første landsby på veien er Murias de Rechivaldo Den er en typisk maragatoby . Maragatofolket er et folk av ukjent opphav. Mellom Astorga og Molinaseca er et område som heter Maragateria. Det er her restene av maragatofolket finnes. Det finnes visstnok omkring 4000 personer tilbake av dette folket.  Nå er solen i ferd med å våkne. Det er et fantastisk skue over dette flotte landskapet. Da er det en fryd å være pilegrim. Vi merker at vi kommer høyere opp etter hvert fordi varmen er ikke så påtrengende. Neste landsby heter Santa Catalina de Somoza. Somoza betyr «under fjellet» på latinsk. I dette tilfelle Monte Irago. Vi finner en bar og får oss noe å spise. Laila tar som vanlig en bocadillo. Jeg sverger til tortilla. Da er vi snart klare for siste stuntet mot Rabanal del Camino. Her går veien oppover og oppover. Siste 2 km er seige. Vi er oppe på 1150 m o h. Vegetasjonen blir skrinnere, eik og barskog overtar. Mange trær blir mindre og går etter hvert over til å bli busker. Vel fremme i byen finner vi fram til et refugio som skulle vise seg å være rene luksushotellet. Det ble drevet av jacobsorganisasjonen Confraternity of Saint James som var et fantastisk vertskap. Her ble det adgang til te og kaffe hele dagen. Det var her Laila fikk navnet Caminoens mor Theresa. Hun masserte slitne undersåtter og stive skuldre og nakker. Og de var det mange av på hele pilegrimsruta. Tvers ovenfor herberget fant vi en restaurant som hadde en pilegrims meny som kunne måle seg med det beste kjøkken.                                                                               Når man gjør slike lange vandringer, er det påkrevet å ikke bruke alle tilganger på mat. De aller fleste barer og restauranter langs pilegrimsleden kan tilby pilegrimsmeny som er en rimelig variant av menyen ellers. Ikke alltid like pikant, men er man sulten og fattig så er det et kjempegodt alternativ til en slunken reisekasse. I 2001 året vi gikk var pilegrimsmenyen virkelig billig. Det var faktisk før Euroen sitt inntog i Spania.

15. dags vandring

                            Fra Villar de Mazarife til Astorga ca 30 km

Vi rusler ut i mørket kl 0600. Det er en veldig mørk morgen. Men hodene våre er full av  optimisme og lyse til sinns. Vi prøver oss på en sang eller to eller tre. Verden blir lys og vakker. Vi går langsmed store kornarealer og noen trær hist og pist. Dette er i utkanten av mesetaen. Vi passerer en liten by som heter Villavante. Vi nærmer oss nå Puente de Orbigo. Som er en av Spanias lengste, eldste og best bevarte gotiske broer. Den er 204 m lang og går over elven Orbigo. Byen på andre siden av broen heter Hospital de Orbigo. Her var det et sykehus for pilegrimer som ble etablert og drevet av Johanitterordenen. De hadde hovedkvarteret sitt i denne byen. Etter en matbit på en bar er vi på vei ut av byen. Her treffer vi på en eldre mann. En særdeles hyggelig mann som følger oss et langt stykke. En brunbarket hjulbent kar faktisk litt lik meg. Han heter Emilio Gonzales Natal. Vi tar bilder av ham og oss sammen og får hans adresse. Vi lover å sende ham brev og bilder. Og det har vi gjort. Vi har brevvekslet med ham i flere år i ettertid. Det er slike møter som sitter spikret i minne for all evighet.  Veien videre mot Astorga bød ikke på de store synsopplevelsene når det handler om natur og terreng. Vi fant en bar i landsbyen San Justo de la Vega hvor vi bevilget oss en øl. Like før vi entret Astorga må vi ha gått litt feil. For vi måtte krysse minst ti jernbanespor. Det var med hjertet i halsen og fullt firsprang så ryggsekkene hoppet og danset. Vi kom inn på torget i Astorga. Her var det mange spisesteder så det var bare å velge. Vi fant en fin restaurant som hadde fisk på menyen. Det ble merluza som er vår fiskefavoritt med god drikke dertil. Vi fikk ordnet med overnatting på et pencion hos et gammelt ektepar. Det var et gammelt hus som ikke hadde hatt oppgradering på agendaen på mange år. Det resulterte i at senga til Laila knelte og måtte bygges opp med kasser som understøttelse. Men vi sov godt hele natta. Faktisk helt til kl halv åtte.                                                                                                                     Astorga er en større by med ca 12000 innbyggere. Byen ble grunnlagt av keiser Augustus i år 14 før Kristus. Franz av Asissi bodde i Astorga på sin pilegrimsvandring i året 1214. I Astorga finner vi også et sjokolademuseum. Et annet imponerende byggverk er Gaudis mesterverk «Biskopens Palass». Bygningen inneholder et veimuseum som viser hvordan veiene gjennom tidene har gått gjennom Astorga og nordre Spania. Inklusive Camino de Santiago.

13. dags vandring

                            Fra Calzadilla de la Cueza til Sahagun.ca 21.km

I dag forsov vi oss. Var ikke på veien før kl 0730. Begge var i fin form  etter den strabasiøse gårsdagens etappe. Etter ca 8-9 km kommer vi til Terredillos de Templarios. Navnet kan tyde på at dette kan ha vært et senter for tempelridderne. Tempelridderordenen ble opprettet i år 1118 for å beskytte pilegrimene.Dette var nærmest en militær orden. Denne byen ligger akkurat midt mellom Saint Jean Pied de Port og Santiago de Compostela som utgjør Camino Frances. Vi passerer Moratinos etter etpar tre km. Navnet på byen sier at den engang i tiden har vært under innflytelse av muslimer (Maurere). Som i sin tid okkuperte store deler, ja nesten hele Spania. Neste lille by er San Nicolas del Real Camino som i sin tid tilhørte Tempelridderordenen. Her fikk vi oss en bocadillo de jamon y quesa og kaffe. Et godt og nødvendig påfyll for resten av etappen inn til Sahagun. Litt tung i bena den siste biten inn mot byen, men det er ganske vanlig når det lir ut mot kl 14 på dagen. Vi har bestemt oss for å ta transport fram til Leon fra Sahagun fordi vi er usikre på om vi klarer å komme fram til Santiago før vi må sette nesa hjemover, Ca 50 km. Men før vi finner et tog bevilger vi oss en bedre middag på en bra restaurant. Vi får hjelp med bestillingen av en velvillig mann fra Portugal som snakker godt engelsk. Til så god mat hører jo også god vin med. Det ble i overkant mye av sistnevnte så vi ble ordentlig på en snurr etter hvert. Laila sovner nesten på stasjonen mens vi venter på toget.

                           

12. dags vandring

                            Fra Poblacion de Campos til Calzadilla de la Cueza ca 34 km

I dag startet vi kl 0600.Formen var god etter en god natts søvn. Vi har bestemt oss for å ta hele strekningen over mesetaen. Det begynte fint, vi visste egentlig ikke hva dette innebar i steikende varme, uten noe form for skygge. Laila hadde hatt en merkelig lengsel etter å møte mesetaen uten å kunne forklare hvorfor. Vi passerer 3-4 landsbyer blant annet Villacalzar som har vært baseleir for tempelridderne som beskyttet pilegrimene på 1100 tallet, det var de som bygde den storslagne kirken. Etter hvert kommer vi til Carrion de los Condes som er en litt større småby med et par tusen innbyggere. Her tar vi en matbit før den lange strekningen over mesetaen. Det er nå 17,5 km til neste vannhull og butikk.  Sola steker nådeløst over Calzada Romana som veien heter.

Dette er en romersk vei som består av stein fraktet fra andre steder. Veien er bygget slik at den ligger høyere enn terrenget slik at flomvær ikke ødelegger veilegemet. Til dette gikk det etter sigende 100 000 tonn med stein. Etter at vi har gått litt mer enn 30 km fikk vi problemer. Vi hadde gått tom for vann! Vi må hvile på grunn av varmen. Det er ikke noe skygge så det er så det er bare å legge seg ned i veikanten i solsteiken. Jeg bestemmer meg for å gå videre alene for å finne neste vannhull. Jeg finner Calzadilla de la Cueza etter etpar km. Får tak i vann der og skynder meg tilbake til Laila. Jeg møter henne da hun kommer mot meg. Det ser ut som om har blitt ladet opp. Hun er i god form. Hvor har hun fått kreftene fra? Høyere makter holder handa over de fromme. Da var det bare å vandre fram til målet for dagen Calzadilla de la Cueza. Så er det bare for Laila å ta klesvasken, to truser og to par sokker og kanskje  et par T skjorter. Jeg finner en butikk og kjøper noe vi kan lage middagsmat av. Etter det er tid for avslapning og forhåpentlig en god natts søvn.

27 august 2001                        10. dags vandring

Fra Burgos til Eremita de San Nicolas  

                                                                                                                                                                                                   Vi bestemte oss for å ta en taxi til Castrojeriz sammen med henne pga den sterke varmen. Dette var jo mesetalandskap uten noe som helst skygge. Fra Castrojeriz gikk vi 9 km til Itero de San Nicolas. En liten kirke, opprinnelig et sykehus for pilegrimer. Den er drevet av « Jacobs broderskap fra Perugia» Kirken fungerer som overnatting for pilegrimer, den har 12 soveplasser. Kirken var uten elektrisitet og uten innlagt vann. Men det ble disket opp med middag på kvelden for pilegrimer og fastboende naboer. Men før vi spiste ble føttene våre vasket og kysset av presten. En tradisjon som vi bare har sett på TV.

Morgenen etter ble det litt oppstyr fordi alle støvlene som sto utenfor når vi la oss, de sto nå inne. Det hadde vært et voldsomt regnvær om natta. Noen mente at det var høyere makter som hadde berget støvlene fra drukningsdøden. Men sannheten var at Laila hadde vært ute på et toalettbesøk og fant ut at støvlene hadde best av å stå inne i det været. Vi ble traktert med frokost om morgenen. Men før vi gikk måtte Laila behandle presten som hadde problemer med kjempestiv nakke. Kokka kom også og ville ha behandling før vi skulle gå.

              28 august 2001                        11. dags vandring

  Fra Eremita San Nicolas til Poblacion de Campos ca  24,5 km

I dag  har vi selskap med Rosa fra Madrid, Aurora fra Barcelona, Juan også fra Barcelona og Florencio fra Castellon. Fire veldig hyggelige og reflekterte ungdommer. Vi har senere korrespondert litt med Rosa. Vi passerer etter hvert Boadilla del Camino. Her møter vi på en kanal (Canal de Castilla) som vi følger helt til Fromista. Kanalen ble bygget på1700 tallet og var beregnet på transport av korn, kunstig vanning og som kraftkilde for møller.

Områdene rundt Fromista er sentrum for den rikeste kornproduksjonen i Spania. Og var i tidligere tider et av Romerrikets kornkamre. Fromista er også kjent for sin kirke San Martin som er fra 1000 tallet. Den er en av de største romanske kirker langs pilegrimsleden. Vi spiste en god lunch på en bar før vi fortsatte mot målet for dagen, Poblacion de Campos ca 4 km videre. Vi måtte ned på en bar litt lenger nede i byen for å få nøkkel til refugiet. Et litet refugio med plass til 6 stk. Vi var 6 stk så det passet som hånd i hanske. Vi var ute på byen og fant en butikk hvor vi kunne få kjøpt noe vi kunne lage et måltid sammen vi 6. Vi hadde faktisk et veldig trivelig opphold med hjemmelaget mat og god vin og gode caminovenner. Etter en god natts søvn var vi klare for neste etappe neste morgen.

      

26 august 2001                                       9.dags vandring

                            Dagens etappe går fra San Juan de Ortega til Burgos ca 23 km

Turen ut fra San Juan de Ortega går i stummende mørke. Kl 0600. Vi går sammen med 3 spanske jenter og to fra Kanariøyene som vi ble kjent med i går. Etter hvert som lyset kommer, ser vi et nydelig slettelandskap samt noe eik- og barskog. Etter ca 4 km kommer vi til en liten landsby som heter Ages. Her har det vært fiesta i natt. Vi blir servert kaffe og løksuppe av festdeltagere som ennå holdt dampen oppe. I neste lille landsby som heter Atapuerca får vi oss noe å spise før vi tar turen over fjellet. Ved Atapuerca finnes forhistoriske grotter med de tidligste menneskelige spor som er funnet i Europa. Disse skal være fra ca 800 000 år siden. Dette er på UNESCOs verdensarvliste. Herfra går vi alene. Laila får plutselig en trang til å gråte, hun fornemmer så klart både Erik og Lea som er mine foreldre. Hun sier at Erik har vært med henne lenge på turen, men nå kom Lea også. På toppen av fjellet står et kors. Jeg får også jeg trang til å gråte. Virker som om jeg åpner for en sorg som har ligget der lenge. Caminovandringen har begynt å gjøre innvirkning på vårt indre liv. Det er mange pilegrimer som har opplevd lignende følelser når man har gått et visst antall dager. Det er som om sjelen kommer opp til overflaten. Nede fra fjellet passerer vi flere landsbyer før vi nærmer oss Burgos som er en stor by med en enorm katedral full av gull og andre klenodier. Leden inn fra forstedene og inn til sentrum var 8 km lang og ulidelig varm med mye trafikkstøy.  Kjente personer har hatt sin tilknytning til Burgos,

Som El Cid som var Spanias mest berømte feltherre på 1000-1100 tallet. Eller diktatoren Franco som ble innsatt i Burgos rådhus i 1936. Vi gikk på messe i den store katedralen, men den ble altfor overveldende for oss som var vant til små intime kirker og kapeller. Så vi hadde ikke noen stor opplevelse der. Vi installerer oss på et hostal ved caminoen i utkanten av byen. Jeg er fremdeles litt skaket av opplevelsen oppe på fjellet ved Atapuerca. Så det blir tidlig til sengs for meg idag. Vi treffer igjen Renate som jobber i New York. Vi har fulgt henne delvis fra Los Arcos hvor vi hjalp henne med å få kjøpt en ordentlig ryggsekk. Hennes var helt ubrukelig, og hun ville reise hjem pga at hun strevde med den dårlige sekken og dårlige vandresko som vi også fikk ordnet slik at hun fikk kjøpt et par nye. Så nå fortsatte hun på vandringen. Hadde hun reist hjem den gangen og begynt på jobb igjen hadde hun nok ikke levd i dag. Hun jobbet nemlig i tårnet som flyet traff 11. sept. Dette var jo i 2001. Vi fikk takkebrev fra henne etterpå for at vi hadde overtalt henne til å fullføre vandringen til Santiago. 

25 august 2001                        8. dags vandring.

                  Dagens etappe: Belorado til San Juan De Ortega ca 24 km.

 Da vi dro fra herberget kl 0545 var det fremdeles full fest i byen. Pilegrimsleden følger stort sett parallelt med hovedveien. Etter ca 5 km kommer vi til landsbyen Tostanos. Her er det adskillig mer fredelig enn det var i Belorado. Etter hvert passerte vi etpar andre små landsbyer før vi kom til Villafranca Montes de Oca etter ca 16 km. Her fant vi en kafe hvor vi fikk oss noe å spise. Bocadillo eller Tortilla de huevos som gir god energi for resten av etappen. Ut fra Villafranca går stien bratt oppover forbi store eiketrær opp mot Montes de Oca som fjellet heter. Stien går videre oppover. Nå går den gjennom furuskog. Det er nesten som å gå i Norge. Med lyng og Erica.  Et fantastisk vakkert landskap. Det sies at i tidligere tider ble pilegrimene overfalt av røvere som stjal deres eiendeler i dette området. De siste 6-7 kilometerne ble en hard kamp for oss med to netter forut med minimum av søvn. Vi gikk nærmest i søvne. Men vi sto han av, som nordleningen sier, så vi kom oss fram til San Juan de Ortega ved 14 tida. San Juan de Ortega besto på den tiden av en bar, en refugio og en stor kirke. Den lokale presten gir informasjon om veien og pilegrimsbevegelsens historie i dette området. Grunnleggeren av landsbyen som het San Juan de Ortega ligger gravlagt i kirken. Han hadde lovet helgenen Santo Domingo at han skulle vie sitt liv til å hjelpe pilegrimer. Noe han gjorde fram til sin død. Det var stort sett bare pilegrimer som benyttet disse fasilitetene.

Vi spiser på baren for det er ikke noe butikk hvor vi kan kjøpe mat. Hver dag er det pilegrimsmesse. Det var en nydelig opplevelse å få velsignelse. Vi synger med. Ganske spesielt å sitte sammen med andre pilgrimer som kommer fra alle verdenshjørner. Vi forstår ikke hva som blir sagt, men opplevelsen er ikke mindre for det. Vi får god kontakt med en mann fra Kanariøyene som snakker både norsk og svensk. Han har jobbet i Skandinavia. Og også vært i turistbransjen på Kanariøyene. Velsignelsen må ha hatt en magisk kraft, for Laila la seg ganske syk kl 21 sov hele natta fram til kl 05. og våknet som et totalt nytt menneske. Frisk som en fisk. Hun tror hun har vært ute av kroppen og hentet styrke fra et eller annet sted.

              24 august 2001                        7. dags vandring

                            I dag skal vi vandre til Belorado. Det er ca 22 km.

I dag kommer vi litt sent i gang. Nonnene har sitt morgenrituale før de kan låse opp porten til verden utenfor murene. I dag ser det ut til at pilegrimsleden går ved siden av bilveien store deler av strekningen. Det er en morgen med tjukk tåke. Det er en ren nytelse å gå i den temperaturen. Da går kilometerne unna. Vi stoppet i Granòn etter ca 4 km for å få oss morgenkaffe og noe å bite i. En croissant og kaffe på en koselig kafe sammen med andre pilegrimer var ikke å forakte. Etter hvert som tåken lettet og solen overtok arenaen ble varmen påtagelig.  Vi traff Aurora fra Barcelona underveis. Hun var skuespiller. Hun kunne samtale om det meste. Om vikinger, om Colombus,  og mange forskjellige emner. Hun hadde også en flott sangstemme. Hun framførte nydelige madrigaler fra Castilla. Vandringen går mye lettere når man har et så givende selskap. Horisonten blir så mye videre.  Varmen ble etter hvert veldig intens, så det var ekstremt deilig å komme fram til Belorado. Hvor vi ble mottatt av et fantastisk vertskap på refugiet.

I dag var vi ute og gjorde innkjøp og laget maten på kjøkkenet i herberget. Vi gikk i messe i kirken ved siden av refugiet. Der fikk vi vår første velsignelse. Det var en spesiell opplevelse å bli velsignet i en katolsk kirke. Alle pilegrimene ble kalt opp til alteret og ble velsignet. Dette foregikk på fransk, spansk og engelsk. Den natta ble ganske heftig. Det må være fiestatid over hele Spania, natta lang.

22 august 2001                        5. dags vandring

              Dagens etappe. Den går fra Logroño til Najera en strekning på 26 km

Som vanlig er vi våkne og oppe før klokka er 0600. Selv Laila føler seg noe bedre. Vi får i oss litt mat i det fine kjøkkenet. En liten baguett med syltetøy og en kopp kaffe så er vi klare for dagens gjøremål. Etter å ha passert gjennom byen kommer vi til et flott parkområde med en stor innsjø hvor lokale sportsfiskere holder til. For meg som er gammel fiskekjenner ser det ut til at det er mest karpe. Her er det også enorme vindrueområder. Riojavinen er jo blant de beste man kan få. Her er bla Bodega Montecillo. Etter ca 10 km får Laila problemer. Turen i går har satt sine spor. Vi klarer å komme oss til en liten by som heter Navarrete. Da hadde vi gått 12 km. Før vi kommer inn til byen passerer vi en stor åpen plass med vel bevarte ruiner. Dette ble visstnok grunnlagt i 1185 og var et hostel og sykehus for pilegrimer, samt en kirke.

 Vi hadde bestilt rom på  hostal i Najera. Så det ble buss fra Navarrete og dit. Najera er en litt større by. Den ligger plassert på begge sider av elven Najerilla forbundet med en vakker romansk bro.

Vi installerte oss på hostalet. Her var vi heldige. Det var nemlig et stort badekar på rommet. Jeg tror ikke det var mye varmtvann igjen til de andre gjestene etter at Laila hadde badet og badet hele kvelden. Jeg tror varmen og utsondring av svette har ført til saltmangel i kroppen. Så vi prøver å få i oss salttabletter og selters. Får håpe det hjelper.  Vi finner en trivelig bar som har Merluza (lysing på norsk) på menyen. Det er topp.

.                                                      

23 august 2001                        6. dags vandring

              Dagens etappe går fra Najera til Santo Domingo de la Calzada 21 km.

Vi står opp kl 0500  og kommer oss avgårde ved 6 tida. Det er deilig å komme seg ut mens temperaturen er på sitt beste. Det ser ut til at søvnen og badekarterapien dagen før har gjort underverker for Laila er i storform. Vi går forbi klosteret Santa Maria de Real før vi kommer ut av byen. Veien går oppover gjennom furuskog og landbruksland hvor det er kunstig vanning. Som ikke var så utbredt i 2001. Etter ca 6 km kommer vi til en liten landsby som heter Azofra. Hvor det lever et par hundre innbyggere. Men pilegrimsleden som går gjennom stedet gjør nok at det er mer liv og røre der enn det ellers ville ha vært.

Vel fremme i Santo Domingo fant vi et kloster Abadia Cisterciense Nuestra Senora de la Anunciacion som tok imot pilegrimer for overnatting. Vi syntes det var en sjelsettende opplevelse å få overnatte i  et nonnekloster. Jeg fant ut at det var veldig god akkustikk i kjøkkenet der. Så jeg begynte å synge  DOGGDRÅPEN ( en religiøs sang av Gunnstein Draugedalen) Etter hvert kom flere nonner og hørte på. Og de applauderte ivrig når sangen var ferdig. Det skal tilføyes at dette er en svært melodiøs og melankolsk melodi. Det er slike opplevelser som sitter spikret for all ettertid.

Eg er berre doggdråpen liten og veik ,som skjelvande ligg på eit blad             Eg lever ikke lenger enn morgonen ut så driv eg frå land og fer av.          Du skapte meg herre og gav meg eit kall, til arbeid i vingarden din.      Sjå doggdråpen blenkjer når lyset slepp inn. I guddomens prydnad han skin

Eg lever i nåde og tryggleik hos deg frå dagning til kveldssola sig.  Dei strålar du sender er varme for meg, til hjelp på den mørke stig.  Eg veit eg må falle til jorda eingong når bivrande vind tek me bort.   Då reiser eg heim til det himmelske land, og takkar for alt du har gjort.                                                                                                                                                                                           

21 august 2001                              4. dags vandring               

Dagens etappe er på ca 28 km og går fra Los Arcos til  Logroño

Vi kommer oss opp kl 0530 for å kunne nyte godt av en forholdsvis kjølig morgen. Og for å slippe den verste varmen senere på dagen. Idet solen er i ferd med å stå opp kommer en gjeter med en kjempestor saueflokk ned fra høyden. Det er bare å nyte slike stunder.

I neste landsby som heter Sansol får vi oss en kaffe. Vi treffer på to gutter den ene fra England den andre fra Irland. Laila fotsonet han fra Irland. han hadde visst noen problemer. Da er det godt å få litt omsorg. I Viana etter 20 km vandring skilles vi fra Far og Datter fra Australia. De har bestemt seg for å overnatte der. Vi vil vandre videre til Logroño ca 10 km til. Et dristig valg i den sterke varmen.

Nå kommer vi inn i provinsen La Rioja som er viden kjent for sin produksjon av kvalitetsvin. Logroño er hovedstaden i denne provinsen. Det er litt langt på dagen. Sola brenner nådeløst fra skyfri himmel. Det er helt vindstille. Etter 6-7 km får Laila nesten heteslag. Vi finner litt skygge under en olivenbusk, der legger hun seg. Vi har ikke noe mer vann så det blir nesten kritisk. Etter en halvtime i skyggen fra busken, finner hun ut at vi skal gjøre et forsøk på å komme videre til et sted hvor vi kan få litt vann. Vi nærmer oss utkanten av Logroño her kommer vi til et hus hvor det er folk.

En mann kommer ut og ser med en gang at her er det om å gjøre å få i den dama masse vann.  En reddende engel. Logroño er hovedstaden i regionen La Rioja også vinhovedstad. De finnes en liten smal gate her hvor tapasbarer og restauranter ligger tett i tett. Dette er verdt et besøk. Veien fram til byen går bra. Vi finner refugiet som ligger sentralt i gamlebyen.  Det er et stort refugio med fint kjøkken hvor vi lager mat. Kanskje ikke gourmetmat, men det smaker himmelsk etter dagens strabaser. Det er fantastisk å dele kjøkken med mange forskjellige mennesker fra andre land og verdensdeler. Det er mange eksotiske retter som kommer til syne for en nordboer. Det er også et lite basseng i hagen hvor vi får kjølt bena, før vi tar kvelden. Laila føler seg dårlig hele natta. Den turen fra Viana til Logroño i 37 graders varme var nok ikke det smarteste vi har gjort.