Kategori: Ukategorisert

20 august 2001                        3. dags vandring

                            I dag går turen til Los Arcos. En strekning på ca 21 km

En godnatts søvn gjør underverker. Det er veldig stille hele natten til tross for så mange mennesker samlet.  Vi starter tidlig idag  kl 0600 Vi går i mørket fram til ca kl 0730. Etter etpar km deler stien seg og vi kan velge hvilken rute vi vil ta.

Den vi velger er tydeligvis

ikke den lureste.  Vi kommer ganske høyt til fjells. Ingen andre ser ut til å ha valgt denne ruta, Vi misser den lille landsbyen hvor vi skulle få oss kaffe og en matbit. Resultatet blir at Laila får hodepine pga koffeinmangel og for lite vann. Det var aqua potable i en fontene, men det smakte ikke godt. I tillegg får hun store gnagsår. Så dagens vandring blir en prøvelse for henne. Stien går langsmed kjempestore kornarealer så det er tydelig at vi er i et jordbruksområde. Vi går gjennom en ganske lang trang gate fram til et torg og litt videre hvor vi finner et kommunal refugio. Der finner vi hver vår køye. En liten hvil så går vi og titter på byen. Der er det okseløp i gatene! Ikke vår favorittunderholdning, men spanjolene var veldig engasjerte. Vi hadde en fin stund i den store kirken. Her var det kjølig og deilig. Samtidig fikk vi overvære en messe. Vi forsto ikke så mye av innholdet, men det var en fin høytidsstund for oss allikevel. Til slutt hilste alle på hverandre. Det var visstnok en gammel tradisjon for å vise vennskap. Tilbake på herberget får Laila tilbud om massasje som hun takker ja til. Det var en svært fornøyd kone som kom tilbake. På kvelden spurte en flokk spanske ungdommer som overnattet på herberget om vi ville spise med dem. De skulle lage spansk mat. Det takket vi jo gladelig ja til Det ble et nydelig måltid med kjempehyggelige ungdommer som verter. Suppe fra Baskerland.

Resten av natta var ikke like bra. Det var fiesta i byen som varte helt i de små timer. Det ble minimalt med søvn.

Fra Pamplona hadde vi beregnet å gå til en by som heter Puenta la Reina (Dronningens bro) en strekning på ca 20 km.

Vi hadde bestemt oss for å starte vandringen tidlig om morgenen for å unngå den verste varmen utover dagen. Nå var det bare å finne den første gule pila. De gule pilene skulle være våre veivisere hele veien til Santiago. De sto malt på stolper, trær, hushjørner, i gata og ellers overalt hvor det var nødvendig for vandreren å finne veien. Vi starter kl 0630 med en nybegynnertabbe. Ikke hadde vi spist eller drukket noe som helst før vi startet. Og ikke sørget vi med å ha med vann og noe å spise på underveis. Det var mandag så alt av butikker var stengt. Slik var det i Spania på den tiden. Vann i store mengder er viktig når man skal utsette seg for store anstrengelser over lengre tid i slik varme. Vi fikk en bratt lærekurve. Vi var ikke de eneste som gjorde samme tabben. Det var skiftende terreng og underlag på turen.

Snart kom vi opp mot tilgivelsens høyde , (Alto de perdon ) hvor det var montert opp et pilegrimsfølge med mennesker og dyr laget i stål med en patina av rustbelegg. Utenfor en liten landsby treffer vi en kar som sitter og koser seg med en matbit. Det viser seg at han er en tysk pilegrim. Han skjønner at vi ikke har noe å spise så han deler med oss det han har. Det er det man forbinder med å være på pilegrimsvandring. Man deler med hverandre!! Vi passerer et par små landsbyer før vi når dagens mål. I den ene landsbyen er det en bar hvor vi får vi kjøpt en bagett før vi entrer Puenta la Reina. Da er klokka blitt 1430.

Vi fant fram til et herberge hvor det var et par ledige køyer. Det var et åttemannsrom. Her ble vi kjent med to pilegrimer som hadde kommet helt fra Australia. Det var far 74 år og datter 45 år. Faren fortalte oss at han hadde kommet litt i krangel med en tysker om hvem som skulle ha underkøya. Men som han sa tilslutt: «I did not mention the war.». De var gamle nok til å ha opplevd å stå på hver sin side i 2. verdenskrig. Heretter omtalte vi han som: I didn`t mention the war. Pilegrimsånden er nok ikke helt på stell bestandig. Det er jo ment å være en tilgivelsens vandring. Det er ganske hyggelig å være på herberger, man treffer mange kloke og reflekterte mennesker fra mange forskjellige land. Men som har vandringen felles. Mange forteller om hvorfor de er nettopp på denne veien. Det kan være ting i livet som kan ha vært vanskelig og som man kanskje kan få klarert ut noe av gjennom å slite seg litt ut hver dag. Mange går alene og får mye tid til å tenke og meditere. Kommunikasjonen med omverdenen og hjemmet var svært begrenset den gangen. Noen hadde mobiltelefon som kun ble brukt i nødsfall pga veldig høy pris. For å sjekke hva som foregikk i verden måtte man måtte oppsøke såkalte internettkafeer underveis. Der kunne man logge seg på få se nyheter fra omverdenen. I Puenta la Reina møtes fire pilegrimsveier fra Frankrike og Nordeuropa, og smelter sammen til det som vi i dag kaller for Camino Frances som fører oss videre til Santiago de Compostela eller kanskje til og med til Cabo Finisterre

 Å sove på åttemannsrom med fremmende er ikke alltid optimalt. Det blir liksom litt for privat, det er bedre med større rom med mange køyer hvor man liksom bare blir en liten brikke.  Men vi sov greit der.

                                                         Første vandring år 2001

              Fra Pamplona til Santiago de Compostela en strekning på ca 750 km

Datoen er 17 august 2001. Flyturen går fra Gardermoen til London videre til Madrid. Derfra til Pamplona. Vi hadde regnet ut at vandringen ville ta ca 4 uker. Jeg hadde utsatt sommerferien pluss noen dagers avspasering til vandringen. Laila drev sin egen praksis så hun kunne bestemme tidspunktet på ferien sin selv.    

På den tiden var det ikke bare å gå på nettet og booke flybilletter. Det var det reisebyråer som tok seg av. Flyreisen gikk over all forventning. Vi var jo litt flyredde begge to så det var ingen selvfølge at det skulle ende så bra. Vi hadde ikke bestilt noe som helst av overnatting. Men vi fant fram til en skole i byen som var forbeholdt pilegrimer. Litt underlig at en hel skole var satt av til pilegrimer. Men etter hvert skjønte vi at vi var ikke alene om å gå pilegrimsveien til Santiago. Faktisk kom det mennesker fra hele verden. Der var det rigget opp køyesenger i tre høyder i en svær gymsal. Vi var dødstrette etter å ha sittet i helspenn i mange timer.  Men før vi kunne legge oss, måtte vi igjennom en registreringsrutine for å kunne få pilegrimspass. Det må man ha for å få lov å overnatte på pilegrimsherberger. Det var mange spente pilegrimer in spe fra mange land som skulle registreres. Det var ca. 100 køyesenger og de aller fleste var opptatt. Vi sov hele natta uten å bli frustrert over snorkelyder og andre lyder. Pamplona er en forholdsvis stor by som ligger oppunder Pyreneene i regionen Navarra. Den er i moderne tid mest kjent for okseløpet som går gjennom byen årlig. Den er også kjent for oss gjennom Ernest Hemingway sin roman, «Og solen går sin gang» Bokens hovedperson besøker Pamplona for å overvære okseløpet. Han har også blitt beæret med en statue som står utenfor tyrefekterarenaen «Plaza de Toros»

Arne Aakermanns bok «Veien til Santiago de Compostela» viste seg å være en kjempegod guide for oss. Både når det gjaldt selve veien og overnatting. Ja til og med hvor vi kunne handle mat og steder å spise.

Forberedelse til pilegrimsvandringer

Første forsøk på å få noe ned på papiret av det vi har opplevd gjennom 23 år i langvandringens verden. Vi, det er Laila min kone, og meg Rolf.

                        Opptrening før alvoret tar fatt.

Den første spire til å starte med pilegrimsvandringer i Sør-Europa kom gjennom Sidsel Glad som var en nabo på Solstad som ligger i Larvik kommune, hun hadde foretatt en vandring på den spanske pilegrimsveien Camino Frances som den blir kalt, samt en bok skrevet av Arne Aakermann om pilegrimsvandring i Spania. Jeg må jo også tillegge at jeg lenge hadde hatt en fasinasjon for Spania gjennom mitt sjømannsliv sammen med trivelige spanjoler. Det var i år 2000 at vi bestemte oss for å ta skrittet ut i det ukjente, spennende eventyret. Vi var da 60 og 54 år. Grunnlaget for å starte på et så stort prosjekt var ikke helt optimalt. Jeg hadde noe grunntrening gjennom jobben og innefotball. Laila hadde minimalt med trening. Jobben hennes var ganske stillesittende. Men hun har tæl og viljestyrke skulle det senere vise seg. Forberedelsene vi gjorde var gåturer i nærområdet med ryggsekk lastet med tunge bøker og annet som hadde vekt. Det kunne være fram og tilbake fra Solstad til Helgeroa med vekt i ryggsekken eller opp til Lauvesetra fra Lovisenlund. Slitne ble vi, men det var også en sterk tilfredsstillelse og utfordre seg selv. Godt og vel 20 km pr dag var et minimum vi måtte klare under treningsperioden. Vi ble etter hvert godt kjent i kroker og kriker i Vestfold. Det var mange nye steder som vi knapt hadde hørt om.  Det er kyststier, turistløyper og pilegrimsruter.

 At det ble pilegrimsvandring som fattet vår interesse var nok etter at vi hadde lest oss litt opp på det, at det synes som om det var et stort fellesskap med vandring som delmål for mange. Og at rutene var godt merket Det religiøse aspektet er svært viktig for mange pilegrimer. Vi var ikke helt der, men det kunne være spennende å få et innblikk i en ny og ukjent verden. Man blir ikke dummere av å utvide horisonten. Kanskje tvert imot.

Vi gjorde en vurdering at vi ville bestemme oss for å ta vandringsstaven fatt i August 2021. Da var jeg 61 år og Laila 55. Så det var på tide å virkeliggjøre drømmen vi hadde. Kanskje det var min drøm som var sterkest. August valgte vi fordi vi trodde kanskje den verste varmen hadde gitt seg i Spania. Aug 2001 valgte vi fordi vi da hadde mer enn et år på oss til å få opparbeidet et bedre utgangspunkt for en slik strabasiøs utfordring. Men det betinget at vi var nitidige og samvittighetsfulle med treningen det neste året. Jeg tok til og med flere spanskkurs på AOF for å være godt forberedt på hva vi kom til å møte. Senere tok Laila franskkurs for å forberede oss på pilegrimsvandring i Frankrike.

Vi hadde noen år tidligere syklet fra Gol til Stavern via Austbygda i Tinn med sykler uten gir, samt at vi også syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Så vi hadde på en måte bevist at vi hadde en form for stayerevne som kan være en god egenskap å ta med seg når en skal ut på langvandring.

Det å planlegge et slikt prosjekt er ikke bare det fysiske aspektet. Men like mye logistikk mht reise til startstedet, og dag for dag vandringer og overnattinger. Hvor mye vekt orker vi å bære på ryggen. Hva med størrelsen på ryggsekken? Hva skal vi ha av klær? Hva med mat på dagsetappene? Ikke minst fottøy. Mange uklarheter som måtte utredes, før vi kunne starte eventyret. Tida gikk fort fram til august 2001. Vi hadde underveis klarert ut de fleste spørsmål og uklarheter og følte oss så godt forberedt som vi kunne. Men spenningen i kroppen var der. Vi var jo ikke akkurat ungdommer.